Skrevet av: Christian Fossum D.O MNOF, Førstelektor ved Høyskolen Kristiania – for Norsk Osteopatforbund

Det er ingen tvil om at mer primitive former for manipulasjon under begrepet ”bonesetting” er en gammel folkekunst i mange forskjellige kulturer, og som har fattet liten medisinsk interesse før godt inn i det attende århundret (Schiøtz og Cyriax, 1975, Bynum og Porter, 1987, Oths, 2006). Fra et antropologisk og et medisinhistorisk ståsted har dette også vært mindre studert (Cooter, 1987, Mildenberger, 2015). Historien har gjerne vært skrevet, til dels ukritisk, gjennom profesjonspennen, noe som har ført til mange alternative versjoner av denne tematikken.

”Bonesetting” har vært utbredt i Europa i mange århundrer. En av de regionene hvor det har hatt en mest fremtredende posisjon var på de britiske øyer. Det var også her, ved siden av i USA (det ble allerede i 1837 hevdet at det fantes flere ”bonesetters” i USA enn i England), at denne type praksis begynte å interessere medisinere, dog i veldig liten grad. Posisjonen har også blitt fremsatt at frakturbehandling i den tidlige ortopediske medisinen delvis hadde sitt opphav i ”bonesetting” legene Hugh Owen Thomas (1843 til 91) og Sir Robert Jones (1857 til 1933), som begge kom fra familier med ”bonesetters” (Rosen, 1970, Cooter, 1987).

James Pagets ”On cases that bonesetters cure” ble først publisert i 1867 og igjen i 1875 i British Medical Journal, og var kanskje første gangen at denne type praksis fikk oppmerksomhet i medisinske tidsskrifter. Historisk, den første boken om ”bonesetting” på engelsk var mest sannsynlig ”The complete bonesetter” av Robert Turner i 1656. Ved siden av populariteten til ”bonesetters” i det engelske samfunnet, utviklet det seg også i større grad interesse fysikalsk behandling innenfor den ortodokse medisinen i England mot slutten av det nittende århundret, da i form av medisinsk gymnastikk, massasje, mekano−, elektro−, galvanisk− og hydroterapi (Cooter, 1987),. Her var det mest sannsynlig påvirkning fra både Tyskland og Sverige, sistnevnte i form av arbeidet til fektemester Per Henrik Ling og Henrik Kellgren.

Som Ottosson i sin artikkel fra 2011 refererer til. Det er mindre tvil om at Ling og Kellgrens arbeid inneholdt både øvelser, massasje og generell mobilisering, selv om Ling ikke er kreditert med å ha utviklet Svensk massasje (Pettman, 2007). Det er også viktig å påpeke at alle terapiformer i det 19. århundret i engelskspråklige land som inneholdt berøring ble kategorisert som ”manipulations”, inklusiv massasje.

Fysikalsk behandling utført av leger i England på begynnelsen av det 20. århundret ble ikke vel ansett av legestanden, og hadde et marginalt status helt frem til på 1920−tallet (Mennell, 1924, Saks, 1992). To ledende figurer her var legene John Mennell og Edgar F. Cyriax. Sistnevnte var svigersønnen til Henrik Kellgren, en ledende figur ved Institute of Swedish Massage and Remedial Gymnastics. Mot slutten av det 19. århundret ble massasje og rehabilitering på sykehus og pleieinstitusjoner i England utført av sykepleiere.

På grunn av mange utrente aktører, tok fire sykepleiere for seg å danne Society of Trained Masseuses i 1894, som ble Chartered Society of Massage and Medical Gymnastics (1920), og til slutt Chartered Society of Physiotherapy (1944). Folk kom fra hele verden for å utdanne seg i denne nye profesjonen som i dag er kjent som fysioterapi. En av dem var Mary MacMillan, som brakte det til USA og var med på å starte den første fysioterapiorganisasjonen der, American Woman´s Physical Therapeutic Association in 1921. Flere i det engelske forbundet ble trent i manuelle teknikker av både Mennell og Cyriax, samt osteopater som J. Martin Littlejohn i London (Barclay, 1994, Pettman, 2007).

Osteopati blir introdusert i England

Osteopati ble introdusert England for første gang i 1898, gjennom en serie forelesninger i London av J. Martin Littlejohn. Den første osteopatiske praksisen åpnet dørene i 1901, og allerede i 1911 var det så mange osteopater i England som var trent i USA at British Osteopathic Society ble grunnlagt. En rekke Engelske leger dro også til USA for å ta utdannelsen, hvor kanskje de mest kjente var Kelman MacDonald fra Edinburgh og Hargrave−Wilson. Begge foreleste og skrev artikler om temaet til engelske fysioterapeuter på 1930−tallet.

Den første osteopatiskolen i Europa åpnet dørene i London i 1917 som British School of Osteopathy. Etter hvert som fysioterapi etablerte seg, lot de seg regulerer som en medisinsk hjelpeprofesjon ved å bli en del av British Medical Association’s Board of Registration of Medical Auxillaries på 1930−tallet, mens osteopati søkte selvstendig status som primærkontakt (Saks, 1994), noe som ikke ble lovgodkjent før i 1993.

Osteopati spores ofte tilbake til Andrew Taylor Still

Osteopati spores ofte tilbake til 1874 og amerikaneren Andrew Taylor Still, som i all hovedsak begynte å fokuserer på manuelle teknikker og manipulasjonsbehandling for å ”bedre funksjonen i kroppens anatomi”. Fra rundt 1876 var leddmanipulasjon en vesentlig del av hans behandling av pasienter (Booth, 1905).

I 1892 åpnet dørene til American School of Osteopathy i Missouri, og i 1897 ble osteopati lovgodkjent i delstaten Vermont – som den første i USA. De sosiologiske, politiske, økonomiske og religiøse trekkene som påvirket utviklingen av Amerika både før og etter den industrielle revolusjonen og som hadde en innflytelse på Still – og utviklingen av osteopati er godt beskrevet andre steder (Trowbridge, 1991, Gevitz, 1988, 2004).

Hvor Still lærte ”bonesetting” er enda uvisst. Det er mange muligheter i henhold til hvem han hadde kontakt med. Han tilbrakte flere år på et indianerreservat i Kansas tidlig på 1850−tallet; det kunne ha vært kinesiske immigranter som jobbet med utbygningen av jernbanen, det kunne vært fra engelske leger som praktiserte i Kansas og Missouri under borgerkrigen, det kunne vært fra europeiske immigranter som jobbet i kullgruvene i området hvor han levde, det kunne ha vært fra amerikanske ”bonesetters” som praktiserte i nærområdene – eller fra bøker som ble publisert av ”bonesetteren” Waterman Sweet (1829, 1844) eller Wharton Hood (1871).

Da skolen åpnet i 1892 var slike teknikker videreutviklet basert på anatomi, og ble formalisert inn i et lærbart og overførbart system. De spesifikke teknikkene ble i all hovedsak utført på ledd og vev som gjennom palpasjon ble diagnostisert som ”osteopatiske lesjoner”, kjennetegnet gjennom vevsspenning, vevsirritasjon og nedsatt bevegelighet (Barber, 1896, Clark, 1906).

Ingen overbevisende dokumentasjon på at Ling/Kellgren påvirket utviklingen av osteopati eller kiropraktikk

Systemet utviklet av Per Henrik Ling bestod i all hovedsak av fire former for gymnastikk; pedagogisk gymnastikk, militær gymnastikk, medisinsk gymnastikk og estetisk gymnastikk. Under medisinsk gymnastikk finner man aktive og passive assisterte bevegelser for å kurere forskjellige kroppslige tilstander. Det finnes ingen nedtegnelser på palpatorisk diagnose av ledd− og vevsfunksjon eller spesifikke manuelle teknikker for å behandle disse.

Lings system fant veien til Amerika gjennom de to amerikanske legene Taylor og Taylor i 1853, og som der publiserte boken ”An exposition of the Swedish movement cure” i 1860. Det er ikke umulig at Still, utvikleren av osteopati, hadde kjennskap til Lings arbeid, men det synes ikke å ha hatt en direkte innvirkning på Still i utviklingen av osteopati (Hale, 1926).

Både palpasjonsdiagnose av vevs− og leddendringer (”lesjon” eller ”blokkering”) så vel som spesifikk manipulasjonsbehandling, synes ikke å ha hatt en plass i Lings system, ei heller i systemet utviklet av hans etterfølger, Henrik Kellgren.

I tillegg til gymnastikk med fokus på aktive og passive assisterte bevegelser så vektla Kellgren også manuelle teknikker for trykk på, eller friksjon av nerver. Friksjonsteknikker ble mye senere en vesentlig del av James Cyriax sitt system for ortopedisk medisin og tverrfriksjon av sener og ligamenter. James var sønn av Edgar F. Cyriax, som igjen var svigersønnen til Kellgren. I tillegg la Kellgren vekt på vibrasjonsteknikker, og massasjelignende bløtdelsteknikker (Kellgren, 1903, Cyriax, 1905).

Så til tross for at både osteopati og Ling/Kellgren vektla muskel- og skjeletthelse, så var det større forskjeller i den praktiske tilnærmingen. I motsetning til Ottosons spekulasjon (2011) om at Ling/Kellgren inspirerte osteopati, så er dette en påstand uten overbevisning og kildehenvisninger for å underbygge argumentasjonen.

Foreløpige forsiktige konklusjoner og hypoteser

  • Det eksisterer ingen overbevisende historisk dokumentasjon på at Ling/Kellgren hadde en innflytelse på utviklingen av verken osteopati eller kiropraktikk. De praktiske forskjellene er store, og det er vanskelig å forbinde dem fra et medisinhistorisk ståsted.
  • Ling/Kellgren gjennom medisinsk gymnastikk og massasje hadde en stor innflytelse på utviklingen av fysioterapi.
  • Fysioterapi vokste ut av engelsk sykehuspraksis, hvor sykepleiere i all hovedsak stod for øvelser og massasje. Profesjonalisering fulgte i all hovedsak som en medisinsk hjelpeprofesjon.
  • Osteopati dateres tilbake til 1874, men formalisering og profesjonalisering av spesifikke manuelle undersøkelses− og behandlingsteknikker av vevs− og leddrestriksjoner (”lesjoner”, ”blokkeringer”, ”låsninger”) fant sted gjennom åpning av den første osteopatiskolen i 1892.
  • Kiropraktikk, med sin geografiske nærhet til den første osteopatiskolen, ble startet i 1897 (her strides kiropraktiske historikere om det var 1896, 1897 eller 1898).
  • Naprapati ble grunnlagt i 1907 av kiropraktoren Oakley Smith.
  • Engelske fysioterapeuter begynte i økende grad fra 1920−tallet å interessere seg for den type manipulasjonsbehandling som allerede ble utført av osteopater og kiropraktorer.
  • Det norske manuellterapimiljøet har sin opprinnelse i arbeidet fysioterapeuten Freddy Kaltenborn og hans kolleger la ned på slutten av 1950−tallet, gjennom samarbeid med ortopeden James Cyriax, samt osteopaten og legen Alan Stoddard.



Avslutningsvis vil jeg si at arbeidet til Anders Ottoson er både av betydning og interessant. Jeg har hatt gleden av å ha hyggelig meningsutveksling om dette temaet, til tross forskjellige vinklinger. Spesielt i USA tror jeg dette har vært et viktig arbeid, da det i flere delstater har vært forsøk fra kiropraktiske organisasjoner på monopolisering av manipulasjon av ryggraden, dels gjennom historisk hevd. Dette for å hindre fysioterapeuter til å bruke slik behandling. Her har Ottosons arbeid satt søkelyset på at en slik historisk hevd ikke er realistisk, og heller ikke er et godt argument for monopolisering av slik behandling av én enkelt profesjon.